Ponehogemilie

De siste dagene har vi slappet av og levd på impulser. Poneh har vært mye i huset for å slappe av slik at hun skulle bli bedre- ingenting er verre enn å fly med kvalme, hodepine og magesmerter i 30 timer... Emilie har vært og tatt massasje, vandret rundt i Kuta, dratt på shopping og lunsj med de husvertene våre og slappet av ved bassenget.

Så var dagen kommet, vår siste dag utenlands (flyplasser teller ikke). Hannah, Poneh og Emilie dro til Kuta for å ta manikyr, og koste seg litt etterpå med lunsj og shopping. Dette var første dagen Poneh hadde forlatt huset etter Gili, men formen var mye bedre. Vi nøt de siste solstrålene her på Bali til det fulle, og tanken på å gå i langbukser og jakke er bare helt fjern. Shortsen er blitt vår beste venn, og lukkede sko bruker vi bare når vi trener.

Trafikken i Indonesia er helt høl i huet, kokkelimonke, på trynet. Her gjelder regelen "det største kjøretøyet har forkjørsrett" og er det plass til fire scootere og to biler i to kjørefelt så kjører man søren meg slik også. Det er helt vilt, og en dag i trafikken her er en dag du drar ut og risikerer livet. Selvfølgelig må vi jo komme oss rundt, så vi har da vært borti litt av hvert. Ett par 1 sek fra å frontkollidere med lastebiler, og scooterne, ja hvem bryr seg vel om dem når man kjører bil. Turen til flyplassen tok likevel kaka.

Taxien stod klar som bestilt kl 19 utenfor huset (overraskende nok, ettersom de liker å være enten 15 min tidlig eller 15 min sent). Vilde, Marte, Hannah, Poneh og Emilie setter seg inn sammen med 50 kg baggasje, og turen er i gang. Etter noen meter presterer sjåføren å svinge for brått i den bratte bakken slik at han skraper opp bilen under. Turen ser til å gå fint nedover de bratte svingene mot Jimbaran helt til vi støter på kø. Da klikket det for han rett og slett- snur bilen mot kjøreretnigen, klampen i bånn, kjører over midtrabatten slik at bilen deiser i bakken på forhjulene, hviner videre til vi begynner å høre en lyd. Og ja, fet ene forhjulet var punktert. Han sier stressa at alt er ok, men vi insisterer på å bytte taxi.

Etter at han slipper oss av på en taxisentral som minnet mer om en skummel fest i en bakgate enn noe annet, sier vi hade til våre kjempe snille husverter som har gitt oss en seng å sove i og tak over hodet i en uke. Tuuusen takk, jenter, spesielt Hannah:) Turen bærer videre i en ny taxi, og denne sjåføren tror vi har spilt litt mye bilspill på playstation. Det ble rally gjennom gatene i Bali med livet som innsats, og selv en sløv bilbeltebruker som Emilie festet se godt fast. Heldigvis kom vi frem i livet med hjertet i halsen.

Nå venter en lang flytur! Først går turen til Singapore før vi stikker innom Doha. Våre første skritt på norsk jord blir fredag formiddag, så med mindre noe skulle skje er vi tilbake i Norge om under et døgn.

Kjør hardt, kjør stil! VÆRSTE komboen i verden, sokker i slipperser og piratbukser....NO GO!

Marte og Vilde- takk for gjestfriheten

De siste dagene har bydd på utfordringer. På lørdag, da tok eksamen for dykkelappen, satt Poneh og klagde over vondt i magen og hodepine. Vi hadde vært ute dagen før, så først trodde vi det bare var en kraftig hangover. Emilie gikk på stranda alene, mens Poneh ble igjen på rommet til utpå ettermiddagen. Da tittet hun hode ut, men etter bare to timer var smertene tilbake. Hun orket ikke å stå opp av sengen, så Emilie måtte bringe maten til rommet. I timer ventet vi på at smertene skulle gå over, men på ett punkt fant vi ut at nok var nok og bestilte hestedrosje til klinikken på øya. Kl var 23 da vi kom inn, og Poneh fikk drypp. Vi ble litt skeptiske da de brukte mobilen for å lyse etter blodårer da...

Etter en natt på klinikken, der Emilie lå på en 1,5m lang sofa og Poneh i en seng med drypp i armen, gikk vi tilbake til hotellet med en stor pose piller for alt mulig: kramper, feber, dehydrering, mageproblemer og annet. Det gikk dessverre ikke lang tid før smertene kom tilbake, og Poneh ble sengeliggende resten av dagen (søndag).

Emilie fikk oppleve hvordan der var å reise alene for en dag. I begynnelsen føltes hun seg litt tafatt, spesielt når man kommer til stranda 0930 og det er...ingen der. Men litt etter litt dukket det opp kjente ansikter, så det ble ikke en ensom dag i det hele tatt. Lunsj med noen hollandske og britiske jenter, så noen timer til på stranda med to gutter, en fra Australia og en fra Egypt, en jente fra Frankrike og et kanadisk par. På en så liten øy som Gili var det også lett å møtes for middag og drinker, så det ble en koslig kveld- selv om uroen aldri ga seg over at Poneh ikke ble bedre, så Emilie dro tilbake til hotellet hver 2.time for å sjekke. Heldigvis ble Poneh ikke verre i løpet av kvelden, men heller ikke bedre. Panikken for at det skulle være noe veldig ille steg og steg i Poneh, så det var ingen tvil om at vi måtte forlate Gili neste morgen for å dra til fastlandet og et ordentlig sykehus.

Mandag morgen dro Emilie rundt på øya for å betale det vi skyldte i form av hotell og mat, og booket båtbilletter tilbake til Bali. Kl 1130 var det tid for turens siste dykketur, og stedet båten slapp oss av denne gangen heter Shark Point. Jaddaaa.. Heldigvis var det ingen haier der vi svømte, men ål, hummer, den styggeste fisken i hele verden (ligner på dypvannsfisken i tegnefilmen Nemo, den med lys på hodet. Bare at den var forkledd som en korall med masse farger overalt og to slemme øyne).

Det morsomste dette dykket var skilpaddene. Vi så i hvert fall 15-20 stk, like lange som en arm og med store uskyldige øyne. Emilie kunne nesten ikke tro sine øyne da vi rundet en korall og så 5 stk liggende på bunnen, side om side. Vi har sett en i ny og ne, men aldri så mange på en gang! Ned på 18 m dyp fulgte det også med en fotograf, så det blir spennende å se bildene.

Nå er vi framme på sykehuset, etter en skikkelig ubehagelig tur på en stappfull shuttle bus. Det blir spennende å se hva legen sier. Forhåpentligvis er det ikke altfor alvorlig. Vi har bare dager igjen av turen, og det vil være kjipt å måtte avslutte ferien sengeliggende!

-Emilie og Poneh

Etter et par rolige kvelder hjemme hos jentene i Villa Salvatore, var tiden kommet til at vi nå skulle på dykkekurs på Gili....etter mye styr og dyre telefoner hjem til Norge, for og få tak i Kilroy klarte vi å få kontakt. Bookingen på dykkerkurset vårt var blitt feilbooket. Så istedet for 22februar hadde vi blitt booket den 22januar. da vi på denne tiden befant oss i Australia... Heldigvis gikk det i orden, og vi var klare til avreise tirsdag morgen.

Det var to trøtte tryner som satte seg i taxien til Kuta der vi brukte et par timer med vandring rundt på leting etter kontoret til organisasjonen som vi hadde booket båt med. Etter rot og mye unødvendig vandring fikk vi hjelp av en hjelpsom balineser, som ringte selskapet og fikk ordnet slik at de kom og hentet oss der istedetfor. Båtturen tok 2 timer, som vi tilbragte med å sove i mange rare posisjoer, før vi ankom Gili øyene. Vi hoppet av på trawangia, den største av alle øyene, og etter en liten stund fant vi fram til dykkesenteret.
Resten av dagen gikk til utforsking av øya og god middag før vi tok et par drinker på en av de mange barene på øya og deretter dro vi på "black moon party".

De neste dagene bestod av ca det samme hver dag. Opp kl 7 eller 8 for å rekke en tidlig dykketime, de to første dagene 12m og den siste dagen 18m. Vi var kjempe heldige med været, så sikten var helt perfekt. På havdypet har vi både sett sjøskilpadder som spiser koraller, flere typer blekkspruter og masse masse fine fisker i alle regnbuens farger.
Resten av dagen har bestått av enten lesing til dykkerlappen eller soling på stranden. På øya er det masse skandinavere og australierene, så for det meste har vi hengt rundt med en norsk gjeng, og et australsk dyr som liker å sovne på stranda. Øya er også ekstremt liten så Emilie klarte å jogge rundt hele på bare 45minutter! Det er heller ingen biler eller motorsykler her, så den eneste transporten som er mulig å
Få er små vogner trukket av en hest, eller muligheten til å leie en sykkel.

Så her trenger man ingen telefon man sier bare at vi ses, og mest sannsynlig vil man også gjøre dette siden alle de billige stedene pluss barene ligger i en gate som man fint klarer å gå igjennom på 20min. Livet er herlig og vi koser oss!

Mange solfylte klemmer fra Poneh

I dag har vi fått:

Det kostet oss rundt 70 KR FOR TO TIMER. Selv to fattigluser som oss syntes at det kunne man rett og slett ikke gå glipp av.

I morgen skal vi til:

Det flotte bildet du ser er av Gili Islands, noen øyer utenfor Bali. Vi reiser i morgen i 06 tiden til Kuta, en by på Bali, for så å ta buss til østkysten av øya. Herfra venter en 2 timer lang båttur ut til disse øyene. Grunnen til at vi skal hit er fordi vi skal:

På Gili Islands skal vi ta dykkesertifikatet. Det blir veldig spennende- vi gleder oss veldig, men både Poneh og jeg har litt problemer med ørene (i forhold til trykk), men forhåpentligvis blir vi ikke de to pinglene som i panikk svømmer opp mot overflaten i hytt og pine. På Gili finnes det ikke politi, ingen veier og dermed ingen biler eller motorsykler. Ryktet sier at det florerer med dop der borte, så om det står at maten inneholder sopp... vel, du får ikke servert kantarell til maten. Dette ville jeg selvfølgelig ikke skrevet om vi hadde planer om å bestille soppstuing. Flinke piker som vi er har vi MOT til å si NEI.

Klemmer fra varmen, Doc-Z

Vår første kveld på Bali endte i ikke annet en kaos. En småsyk Hannah og Vilde dro hjem noen timer før oss, og Marte dro sammen med Tine og Rebekka før vi var klare til å forlate klubben. Så det endte med at vi to, som nettopp var kommet til øya, skulle navigere oss hjem. Har jeg nevnt at retnigssansen ikke er på
topp? Taxisjåførene her nede har ikke akkurat GPS, vet ikke helt hvor alt ligger og kjører som griser. Det ble en laaang taxi tur, hvor vi blant annet hadde en liten stopp midt inne i skogen der han hevdet at vi var fremme. Jaddaa. Heldigvis er det veldig billig å farte rundt her, så over en time i taxi kostet ikke mer enn rundt 60 kr.

Neste morgen våknet vi tunge i hodet, men klare for stranda. Til nå har vi hatt 3 dager på stranda i løpet av 1 måned utenlands, så vi følte kanskje at det var på tide å slikke litt sol. Både lørdag og søndag har vi nytt det fine været på stranda, og det har vært digg! Jeg prøvde meg på en joggetur, men etter å ha blitt omringet av løshunder et par tre ganger og overrasket av en kraftig regnskur ble det kjapp rett rett. Poneh tok i bruk sine nye skills i dag og leide surfebrett, og etter litt morsomheter i vannet noen timer kom hun opp med gnagsår på magen!

På lørdag fikk vi også en smak av kjendislivet! Vi lå på en strand som heter Dreamland, hvor det også lå mange lokale. Først trodde vi det var tull da vi ble spurt om å bli tatt bilde av- vi ble bedt om å pose sammen med noen balinesere mens vennene tok bilde. Hannah, Vilde, Marte, Poneh og jeg reiste oss opp fra håndklerne og stilte opp. Da det første bildet var tatt var det gjort: folk kom i store grupper og spurte, alt fra gamle til unge, menn og kvinner. De fleste stod ofte litt unna og diskuterte "diskré" før de kom og spurte. Det var ikke bare balinesere som spurte etterhvert, men også turister som kom i store busslass. Vi ville jo ikke være uhøflige, så vi stilte da opp, gang på gang. På tull vurderte vi nesten å ta betalt i kategoriene enkeltbilder, gruppebilder, helbilder og halvbilder. Herregud så komisk det var, en hyrde med asiatere som flokket seg rundt oss. "Picture, me you? Pliz? Thank you so much". Takk for underholdning på stranda sier jeg bare!

De siste dagene har vi snakket med flere der hjemme, og dere skal vite at dere er savnet. Vi nyter dagene i utlandet til det fulle, men det er fortsatt noen ansikter vi gjerne skulle hatt litt nærmere enn 30 timer med fly!

Akkurat nå har vi rundt 28 grader, så det venter vel en tur på stranda i morgen også. Massasjesenteret borti gata virker også ganske fristende, så kanskje det blir en tur dit for et par avslappende timer. Til en pris på rundt 100 norske kroner er det ikke akkurat avskrekkende.

- Emilie

Første døgnet på Bali ble litt av et eventyr. Først ble vi vekket på hotellet i Singapore en time tidligere enn avtalt av resepsjonen, som sa at shuttlebussen til flyplassen var kommet. Sp tilbragte vi tre timer på flyplassen, hypre som få i våre fancy cowboyhatter fra Kroombit Park før det var tid for innsjekking. Vaktene brøt ut i latter da de så alt vannet jeg hadde i baggasjen, ca 2 liter, men maskene ble stramma etter at sekken var gått gjennom skanning: «Do you have a boomerang with you?». Jeg ble litt nervøs, og svarte «Yes, I¨ve got three..». Så måtte jeg stå der og forklare i det vide og det brede at de bare skulle være til pynt hjemme, og at jeg lovte å ikke leke med de inne på flyet. De noterte navn og sete ned, og hele flyturen ble jeg sendt skeptiske blikk som en annen terrorist. Jadda...

Vi setter oss på flyet, faller i koma etter lite søvn, leser litt, Poneh får hysterisk latteranfall av en Bollywoodfilm. Altså bare enda en av våre flere flyturer. Da flyet lander og vi skal fylle inn søknad om visum på flyplassen slår det oss at vi ikke vet hvor vi skal bo. Hannah Buch har tilbydt oss å bo hos henne, men så fjerne vi er vårt ferie modus har vi glemt å spørre hvor dette er. I tillegg hadde Hannah byttet nr uten å si i fra til oss, så da stod vi der da, riktig land, men hvor turen skulle gå videre visste vi lite. Etter å ha gjort noen desperate forsøk på å finne internett uten hell, kommer Poneh på at byen Hannah bor i kanskje heter noe på J. Vi finner frem kartet, finner en by som heter Jimbaran og hyrer en taxi.

Vi ber taxisjåføren sette oss av i sentrum av byen. Hele turen bruker han på å overbevise oss om at vi egentlig vil til en annen by, men vi står på vårt. Han stopper 20 meter fra det han kaller et «kjøpesenter», og vi går skeptiske ut i den noe kaotiske gaten. Det taxisjåføren kaller et kjøpesenter er i virkeligheten fem tannløse damer som sitter på fortauskanten og selger brus, frukt og annet krimskrams... Taxien er borte, Hannah har enda ikke ringt oss og Poneh får panikk: Ta en taxi tilbake? Dra til hovedstaden? Bli? Vi bestemte oss for å vekke foreldrene våre i Norge for å be om assistanse. Kl var 0530, og neeeeida, de ble ikke nervøse i det hele tatt...

Heldigvis fikk vi tak i Hannah til slutt etter å ha sittet på en benk under et tre i to timer, in the middle of no where. Vi hadde heldigvis kommet oss til riktig by da, så helt lost var vi ikke. Hannah bor med to venninner i en villa utenfor landsbyen med svømmebasseng, en dam inne i huset med fisk og svææære soverom med eget bad. Pretty pretty. Dagen i går gikk med til å slappe av rundt bassenget før vi dro og spiste middag. Vi har en del å snakke med frk Buch om etter 1 mnd borte, og ja det er noen morsomme historier herfra også!

Nå gleder vi oss til å tilbringe noen dager hos kjære Hannah før vi drar videre på dykkekurs. Forhåpentligvis blir ikke de neste dagene så kaotiske, men vi skal da klare å lage litt liv og røre.

Livet i varmen er herlig!

Klem, Emilie

Etter en flere timers lang flytur landet vi omsider i Singapore. Utslitte og trøtte, fant vi en shuttlebus som kjørte oss til hotellet. Etter å ha kaster fra oss sekkene på sengen skrek kroppene våre etter mat og søvn, så det ble en sen middag på McDonalds (eneste stedet som faktisk var åpent) før vi gikk å la oss.


Dagen etter startet med god frokost på hotellet før et par timer med frustrasjon og kaos. Der vi gikk rundt i Singapore på jakt etter et nytt hotell, siden vårt daværende hotell var fullt... Vi prøvde først og fremst å lete etter backpackerhosteller, men siden dette nærmest var umulig, gav vi opp og fant et relativt billig hotell i sentrum istedet.

Resten av formidagen gikk til shopping... Ja vi er heeelt håpløse, men det er såååå billig, så vi følte vi nesten bare måtte handle litt. Selvom dette var på bekostning av mastercard. Etter et par timer med innkjøp av nye sko, veske og skjørt møtte vi Pecilius (en venn av pappa) som bor i Singapore og hadde tilbudt seg å være vår private guide.

Vi spiste lunsj på en japansk restaurant der vi fikk smakt på diverse japnsk sjømat og ris. Etter lunsj gikk turen videre til Bungi village, et enormt marked formet som en labyrint, der den ene butikken var mer overveldende enn den andre. Etter litt vindusshopping dro vi ned til theateret og kaien, der vi kunne se en helt fantastisk utsikt over byen. Her spaserte vi rundt, fikk vite masse interresant om byen, i tillegg til å få med oss et helt suverent lys-, vann- og røykshow på bryggekanten.

Etter show og sightseeing tok vi en liten taxitur til hjerte av Singapore sitt nattliv/uteliv. En hel gate full av klubber og restauranter. Alt helt stappfullt på grunn av Valentins Day.. Så et hav av forelskede par med roser og hjerteballonger.. Joda, savnet Didrik ganske mye i dag.

Så etter mye leting og kjemping om å komme oss fram (null stress for meg og Emilie som nærmest er kjemper i dette landet) fant vi en iransk restaurant der vi spiste middag! Wooho. Etter kebab kubide, litt kylling og lævash var vi supermette og slitne etter en lang innholdsrik dag, at vi tok en taxi tilbake til hotellet og gikk rett til sengs.


Dag 3 starter med at Emilie (frøken sporty) drar på seg joggeklær for å dra ut å jogge. Jeg derimot (frøken orker ikke) tar heller med meg pc og mobil spiser frokost på subway og flytter meg derifra bort til starbucks, hvor jeg nå sitter å blogger og drikker vanilla latte. Før jeg så mottar en melding ifra min flinke og sporty venninne om at det nå er helt forferdelig å jogge på den andre timen ute i så mange pluss grader og stekende sol.. Mens jeg trekker litt på smilebåndene for å så avslutte dagens blogginnlegg.

Mange klemmer Poneh

Det var to slitne jenter som dro ut i nye kjoler lørdag kveld. Jeg trodde det ville bli en tidlig kveld, for kroppen skrek etter søvn allerede i elleve tiden, meen det endret seg da vi møtte deleieren av baren! Han feiret bursdagen til en venn, og vi ble invitert med, wihuu

Neste morgen la vi oss som slakt ved bassengkanten i noen timer før vi tok turen til et marked og kjøpte frisk frukt, en bok og litt dill dall. På kvelden tok vi turen til en sushi train restaurant for å feire en flott måned her nede, og så ble det en liten tur til det store casinoet i Cairns. Vi gjorde som alle pensjonistene og spilte litt på slotmaskinene, men til forskjell fra cowboylaila og den proffe rosinen vant vi ikke mer enn et par dollar- og de tapte vi selvfølgelig igjen.

Vi hadde egentlig tenkt til å ta en rolig kveld, med tanke på at det ventet en 12 timers reise til Singapore. Meeen: Da vi satt i resepsjonen og soset på nettet kom de fire australske guttene vi hadde bodd på rom med tidligere i Cairns- de hadde bestemt seg for å ta enda en kveld her, og nå insisterte de på at vi skulle være med ut. Sist gang hadde vi nemlig sagt at søvn var første pri, men den unnskyldningen ble ikke godtatt i dag. Det ble en super festlig kveld, med kyllingdansen, gressklipper dansen og origami. Ja, du leste riktig. De lagde tulipaner og vannliljer til oss, og det var kjempe festlig å bruke en spå igjen- barndoms nostalgi!

Nå sitter vi på flyplassen, og snart bærer det til Darwin for et lite mellomstopp før vi drar til Singapore. Vi har hatt det helt super duper fantastisk her i Australia, og jeg tror jeg kan si på vegne av begge at vi garantert kommer tilbake til dette flotte landet!!

Stor klem fra den kalde flyplassen-med-for-mye-airkondition i varme, varme Cairns, Emilie

Vi kom frem til Cairns onsdag 8. mars. Etter to dager i Whitsundays med lite søvn var det en sliten gjeng som tuslet rundt på hostellet. Vi var i grunnen ikke så begeistret for dette hostellet, Gilligans, med det første. Ikke fordi det ikke er god standard her eller skittent på noe vis, for rommene er virkelig tip top tommel opp, men fordi Top Deck gruppa er spredt over 5 etasjer så det er vanskeligere å få tak i hverandre nå enn før. Det ble en rolig kveld med tanke på aktivtitene som kom neste morgen i 07 tiden.

Fabi og Emilie

Mens nesten hele gruppa vår dro og snorklet/dykket i Great Barrier Reaf, tok vi turen til Mission Beach sammen med Maya fra Danmark og Christoffer fra Sverige. Snorkling hadde vi gjort et par dager tidligere, og på Bali skal vi ta dykkelappen. Derfor ville vi heller utnytte den nydelige dagen høyt oppe i luften. Det var tid for å HOPPE I FALLSKJERM!!

Chris, random, Maya, Poneh og Emilie

Etter en to timers busstur fra Cairns til Mission Beach måtte vi gå gjennom en del papirarbeid. Blant annet stod det at organisasjonen ikke tok ansvar om det skulle oppstå en ulykke. Veeeeeeel, vi skrev under uten å nøle og ble introdusert til våre nye beste venner: Mennene som skulle sørge for at vi landet trygt på bakken igjen.

Emilie: Bussturen til flystripa tok en halv time, og spenningen bygget seg opp. Jeg har drømt om å hoppe i fallskjerm i mange år for å bevise for meg selv at høydeskrekken ikke skal få holde meg igjen. Endelig var dagen kommet, og jeg var ør av spenning. Flyturen i seg selv var ikke så ille, selv om det lille flyet så litt skrøpelig ut. Litt komisk å se på en lettere blek Poneh da, som så vidt klarte å puste under take off. Da vi nærmet oss 14 000 feet, som er nærmere 4,3 km, begynte instruktørene våre å feste oss til dem. De strammet til, og i det Stu (min bestevenn) satte på den siste stroppen slo panikken inn. Jeg fikk vondt i magen, begynte å skjelve, tanken på å trekke seg kom plutselig opp... Først hoppet en tysk bleiking ut, Chris fulgte etter, Poneh sin rumpe forlot flyet, Maya skrek til i det de kastet seg ut og så var det bare meg igjen. Jeg tror ikke jeg har kjent på en slik angst før som den jeg fikk da instruktøren dyttet meg mot åpningen! Da vi satt på kanten og talte til tre var det på nære nippet at jeg begynte å gråte, og redselen som slo inn da vi kastet oss ut var kollosal. Men etter noen sekunder i luften slapp frykten, og jeg tittet ned. Under oss lå den lange kystlinja, en vakker øygruppe og deler av Great Barrier Rief. Vi prøvde å se etter hai, men det var heldigvis ingen som sirklet under oss der nede. Stu ga meg tøylene, så jeg fikk lov til å styre litt rundt og rundt, wihuuu. Landingen gikk overraskende elegant, og selv om det føltes ut som om vi kom i enorm fart satte jeg beina forsiktig ned på bakken igjen. Gud for en opplevelse, det er det beste adrenalin kicket jeg har fått i hele mitt liv, samtidig som jeg ikke har kjent på en slik frykt før. AWESOME er ordet

Poneh: Blir litt repetering, men det for det bare bli. Så etter en lang biltur som føltes ut som en evighet kom vi til «flyplassen» der vi ble møtt av et minifly...og som de fleste vet HATER jeg fly...Brandon, fallskjermfyren som jeg skulle hoppe med tvang meg opp i flyet, før vi alle ble bundet fast til partneren man skulle hoppe ut med. Etter å ha fløyet langt om lenge høyt over bakken, åpnet de døren og nå kunne man virkelig kjenne dragsuget. Guttene hoppet først og det var nå den verste parten var. Når det var min tur hadde jeg nesten ikke lyst til å røre meg, så Brandon måtte nesten dytte meg ut av flyet. Men det sekundet vi var ute i luften var det bare ren morro! En helt syk opplevelse med over et minutt i frittfall, før fallskjermen åpnet seg. Og bedre utsikt har jeg aldri sett!! Etter litt luper, svingninger og lek i lufta landet vi trygt og elegant igjen på bakken. En helt fantastisk følelse, som jeg gjerne vil oppleve igjen senere. Så om dette er min siste gang med fallskjermhopping er lite sannsynlig.

Da vi kom tilbake til hostellet hang vi litt med Fabi en tysk gutt på samme alder som oss ifra Tyskland mens vi ventet på at de andre skulle komme tilbake. Vi endte opp i en kostymebutikk, for i kveld var kvelden da alle skulle ta den helt ut. Det var siste kveld med gruppa, og Chris fra Sverige og Chad fra USA hadde bursdag, partiiiii. Budsjettet tillott dessverre ikke det helt store, men penner som lyser opp i mørket og noen svære sløyfer gjorde susen for oss. Hele gruppa dro ut sammen, og en kort beskrivelse av kvelden er vel selvlysende farger, tutuskjørt, gigabriller, malingsøl og gratis champagne.

Sam, Emilie, Fabiiii, Poneh - dressed to impress

Heftiii shit

Alle vet at random prikker er inn

Siste kveld med TopDeck gruppa. Vi var 35 stk tilsammen

Fredag morgen satte vi oss på bussen for siste gang. Dette var siste gang vi fikk høre dagssangen: Good Feeling, etterfulgt av Hangover ? som vel, passet seg ganske bra denne morgenen. Vi reiste opp til en liten fjellandsby som heter Kuranda. Vi skulle besøke en koalapark, der vi blant annet kunne få holde koalaer og mate kenguruer/Wallabyer. Etter et kort besøk i dyreparken la noen få av oss til å chille i parken. Vi var blant flere som ikke hadde fått sovet noe særlig på to dager, så det ble en time på øyet i parken. Etter en liten powernap tok vi bussen tilbake til Gilligans, der vi nå tok favell med Fabi som nå skulle reise tilbake til Sydney. På kvelden møtte vi opp med de gjenværende personene i gruppen vår og spiste gratis middag på hostellet før jeg og Emilie tok enn roligkveld med litt skype før vi gikk til sengs.

Har du sett den nye kosebamsen min?

Poneh har fått en enorm fasinasjon for kenguruer!

Fabi og Fredrik. Partii people

Utslitt gjeng utenfor i parken

Vår første dag uten gruppa har gått med til å gjøre... ingenting, og det har vært digg. Om morgenen sa vi hade til Topdeck gruppa, da noen reiste videre til Alice Springs. Eller har vi gjort litt klesvask, litt mer soving, random vandring i gatene og et par smooties. Det har vært et tight opplegg de siste dagene, og vi har elsket det, men det er litt deilig å ikke gjøre noe i blant også.

I morgen er vår siste dag i Australia, veeeeeldig trist i grunn. Elsker dette landet. Jaaaaaa, vi kommer tilbake! På mandag bærer det videre til Singapore, så får vi se hva slags eventyr som venter.

Puss Puss, Emilie og Poneh